Begravelsesbyra.nu

Informasjon om gravlegging, kremasjon, gravplasser og gravminner

Mange følelser melder seg i møte med død og gravferd. De som står nærmest må også forholde seg til en rekke praktiske, juridiske og økonomiske spørsmål. I løpet av kort tid må det blant annet tas valg for seremoni, gravferdsform og hvor gravlegging skal finne sted. Vi vil her prøve å informere om noen viktige forhold som det er bra å kjenne til for gravferd.

Rettigheter og plikter

Gravferdsloven sier at det kun er én person som kan være ansvarlig for gravferden.

Denne personen tar en rekke avgjørelser i forbindelse med gravferden:

  • Om avdøde skal kremeres eller om det skal være jordbegravelse
  • I hvilken kommune, gravplass og grav som avdøde skal gravlegges
  • Hvilken seremoni og seremonisted som skal benyttes ved gravferden
  • Den som er ansvarlig for gravferden vil normalt også kunne være ansvarlig for graven etter gravlegging. Dette ansvaret kan ivaretas av andre dersom det er ønske om det.

Den som er ansvarlig for gravferden vil ofte legge vekt på avdødes ønsker, men det er ingen lovmessig plikt til dette.

Dersom det ikke foreligger erklæring fra avdøde, har etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Etterlatte kan gi avkall på retten til å sørge for gravferden. Retten går da videre til den neste i rekken. Ved uenighet om hvem som har rett til å sørge for gravferden, kan saken avgjøres av kommunen der avdøde bodde. Dette kan skje der f.eks. flere søsken som var barn av avdøde ikke er enige om hvem som skal ha ansvaret. Denne avgjørelsen kan ikke påklages.

Den som har fylt 18 år, kan i en skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Alle over 18 år kan utpekes til å sørge for gravferden, men man kan gi avkall på sin rett.

Samboendes rett til å sørge for gravferden kan likestilles med ektefeller hvis man på tidspunktet for dødsfallet var i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerforhold. Kulturdepartementet har pekt på følgende momenter som skal vektlegges i vurderingen av om samboende skal likestilles med ektefeller; Om de har felles barn, er registrert på samme adresse i folkeregisteret, varigheten av samboerforholdet, hvorvidt det har vært brudd i samlivet og om de samboende har opprettet testament som tilgodeser den andre.

Dersom ingen sørger for gravferd, skal den besørges av kommunen. Kommunen får da alt ansvaret som ellers ligger til den av etterlatte som er ansvarlig for gravferden.

Alle som gravlegges i sin hjemkommune har rett til å få en såkalt fri (gratis) grav.

Denne retten til gjelder i 20 år etter gravlegging. Etter 20 år kan den lokale gravferdsmyndigheten ta leie for gravsted dersom den ansvarlige for graven (kalles ofte fester av graven) ønsker å beholde det. Denne leien kalles festeavgift. Det inngås festeavtale for f.eks. 5 eller 10 år av gangen.

Mange kommuner tillater gravlegging av personer som ikke er bosatt i kommunen. Det kreves da som regel dekning for kostnadene ved gravferden, og det er anledning til å ta festeavgift fra første år etter gravlegging.

Overføring av festeavtale fra en person til en annen kan kun foregå etter samtykke fra gravplassmyndigheten. Hvis fester dør, skal dødsboet gi skriftlig melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer kommunen avgjørelse. Festeren har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i graven.

Det kan ofte være mulig å feste en grav ved siden av en grav som tas i bruk for gravlegging. På denne måten kan en sette av en grav som senere kan tas i bruk av ektefelle eller andre med tilknytning til den gravlagte.

Gravminne er markering av et gravsted. Det er vanlig avdødes navn med fødsels- og dødsdato er skrevet på gravminnet.

Den som er ansvarlig for graven avgjør om det skal settes opp gravminne, og hva slags gravminne som settes opp. Gravferdsloven med forskrifter stiller krav til gravminner når det størrelse og utforming. I tillegg stilles det krav til fundament skal godkjennes av gravplassmyndigheten.

Den som er ansvarlig for graven plikter å holde graven i hevd. Dette innebærer at gravminnet ikke forfaller, er til sjenanse eller er til fare for dem som ferdes på gravplassen. Gravminnet kan påføres flere navn, og det kan også gjenbrukes på andre graver hvis graven det står på blir slettet. Opprinnelig tekst blir da fjernet.

Dersom det ikke inngås festeavtale eller festeavtalen ikke fornyes, er det anledning til å slette graven etter utløpet av fredningstiden/festetiden.

Gravferdsmyndigheten kan da gjenbruke graven for gravlegging av andre. Den som er ansvarlig for graven, eier selv gravminnet, og skal selv fjerne gravminnet hvis de ikke lenger ønsker å feste graven.

Gravferdsmyndigheten skal sørge for at den som er ansvarlig for graven (fester) gis skriftlig melding i god tid før frednings-/festetid er utløpt.

Dersom det ikke lykkes å få tak i rette vedkommende, vil det ofte blir plassert en varselpinne eller varselskort på graven.

For å unngå misforståelser når det gjelder festeavtaler for en grav, er det viktig at gravplassmyndigheten i kommunen får melding om adresse- og navnendringer for den som er ansvarlig for graven (fester).

Gravplassforvaltning - et offentlig ansvar

Gravferdsloven understreker at gravlegging skal skje med respekt for avdødes livssyn. Dette betyr at alle har krav på en likeverdig behandling uavhengig av om hvilket tros- eller livssynsamfunn de tilhører.

De fleste av de offentlige gravplassene forvaltes av Den norske kirke v/kirkelig fellesråd i den enkelte kommune. De tjenestene som kirkelig fellesråd tilbyr alle innbyggere omfatter kistegravlegging, kremasjon og andre forhold ved selve gravplassen (urnenedsettelse, gravminner, gravstell, gravregister, feste av graver mv).

Kirkelig ansvar for gravplassforvaltningen er gravferdslovens hovedmodell, men gravferdsloven åpner også for at fellesrådet kan overdra dette ansvaret til kommunen. Det er kommunalt gravplassforvaltning i Bærum, Sandefjord, Modum, Vennesla og Gjesdal.

Valg av seremoni og gravleggingsform

De fleste velger å ta avskjed med den avdøde gjennom en seremoni.

Om lag 90 % velger gravferdsseremoni i regi av Den norske kirke. De fleste andre tros- og livssynssamfunn tilbyr også slik bistand ved gravferd. Det er også mulig å lage en seremoni i helt privat regi.

Om lag 65 prosent av de avdøde i Norge blir gravlagt i kiste på en gravplass, såkalt jordbegravelse.

Slik gravlegging skal skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Etter søknad kan denne fristen forlengs dersom det foreligger tungtveiende grunner. Det er gratis med jordbegravelse på en gravplass i avdødes bostedskommune.

Om lag 35 prosent av de avdøde blir kremert i et krematorium. I Norge finnes det 24 krematorier i drift. Kremasjonen skal skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Seremoni forut før kremering blir ofte kalt bisettelse. Urnen skal settes ned på en offentlig gravplass senest seks måneder etter dødsfallet. Frem til urnenedsettelsen oppbevares askeurnen på krematoriet eller hos gravplassmyndigheten i den kommunen hvor urnenedsettelsen skal finne sted.

De tilsatte ved gravplassen bistår ved urnenedsettelser. De etterlatte kan være tilstede ved graven. Som regel er dette en privat seremoni, men Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil også kunne delta dersom de etterlatte ønsker det.

Det er anledning til å ta avgift for kremasjon. Om det tas betalt og hvor mye kommer an på om kommunen dekker kremasjonen helt eller delvis og det enkelte krematoriums satser.

Askespredning er det eneste alternativet til kiste- eller urnebegravelse på gravplass.

Asken kan spres over åpent sjø eller fjell. Dette krever en særskilt godkjenning.Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken.

Tillatelse kan også gis når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det.

Det gis ikke mulighet for å få navn og data på gravminne på gravplassen dersom askespredning blir valgt.

En alternativ gravform er anonym grav.

Gravlegging skjer da på et felt der gravens plassering bare er kjent for gravplassmyndighetene.

Det er ikke anledning til å sette opp noe gravminne eller annen markering med navn eller annen tekst.

Anonym grav kan benyttes både ved kistebegravelser og urnebegravelser.

Anonym grav kan ikke festes.

Det finnes ikke anonym grav på alle gravplasser, mer informasjon gis av lokal gravplassmyndighet.

Noen steder er det satt opp et minnesmerke uten navn på et felt med anonyme graver. Her kan en sette blomster og lys ved minnesmerket.

I navnet minnelund skjer gravlegging på et felt der det ikke kan settes opp egne gravminner.

I motsetning til anonym grav gis det på navnet minnelund anledning til å føre opp avdødes navn på en navneplate som festes til et minnesmerke eller liknende.

Noen gravskikker forutsetter spesiell tilrettelegging av graven.

De fleste muslimer ønsker for eksempel å bli gravlagt i en gravretning mot Mekka.

Det bør søkes å legge til rette for slik gravlegging i hver kommune. Der det ikke er lagt til rette for dette, dekker kirkelig fellesråd i hjemkommunen kostnadene ved gravlegging i en annen kommune.

Det er anledning til å ta betalt for bruk av gravkapell, kremasjon og feste av grav. I tillegg kan det tas avgift for gravlegging av de som var bosatt utenfor kommune.

Det er fester av graven som har ansvar for å holde graven og gravminnet i hevd.

De fleste gravplassmyndigheter kan mot betaling stelle graven, det vil si sørge for planting av blomster, luking og vanning. Kontakt gravplassmynidgheten på steder for avtaler som kan inngås for gravstell.

Begravelsesbyra.nu – Norges største bransjekatalog innen begravelse og gravferd.

Finn enkelt begravelsesbyrå etter fylke, kommune, sted, navn, medlemsorganisasjon eller trosretning.