Uavhengig av om man benytter seg av et gravferdsbyrå eller ikke, kan det bety mye for de etterlatte å sette et personlig preg på gravferden. Det finnes mange alternative måter dette kan gjøres på. For noen vil det kunne oppleves som fint å få stelle og vaske den avdøde selv. Andre vil kunne ha et ønske om å velge ut klær den avdøde skal gravlegges i. Seremonien kan også gjøres mer personlig gjennom valg av musikk, salmer og sanger som er i tråd med den avdødes interesser. For mange vil det også kunne bety mye å få være med og pynte seremonirommet og velge hvem som skal bære kisten.

Benyttes gravferdsbyrå, vil de etterlatte kunne avtale med byrået hva de selv ønsker å bidra med.

Det er viktig at de etterlatte tenker igjennom hva de synes er en verdig avskjed med den avdøde, og gjerne tar dette opp med den som forretter/taler under en eventuell seremoni og/eller gravferdsbyrået. Ved barns gravferd vil det kunne være en god sorgterapi for de etterlatte selv å kunne få legge det avdøde barnet i kisten og/ eller delta i transporten til gravstedet eller krematoriet.

Selv om etterlatte med gravferdsrett står fritt til å velge gravferdsform og innhold, er det viktig å være klar over at både Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn kan ha retningslinjer for sin gravferdsbistand. Samarbeidsrådet for tros- og livssynsinformasjon, som er en paraplyorganisasjon for 14 ulike tros- og livssynssamfunn, kan bistå med informasjon om hvilke premisser de ulike tros- og livssynssamfunn følger ved gravferdsbistand. Les mer om Samarbeidetsrådet for tros- og livssynsinformasjon.

De fleste sykehus vil også kunne være behjelpelig med kontaktinformasjon til imamer, munker, rabbiner, prester eller forstandere ved tros- og livssynsorganisasjoner.

De etterlatte kan også selv stå for seremonien uten medvirkning fra kirke eller tros-og livssynssamfunn, det vil si en borgerlig/privat seremoni. Humanetisk eller livssynsåpen seremoni er eksempler på borgerlig/privat seremoni. De etterlatte vil da selv være ansvarlig for å arrangere gravferdsseremonien og finne et egnet lokale. Gravferdsbyrå, tros- og livssynssamfunn kan bistå med tips om egnede lokaler på stedet. Kommunen kan kontaktes for leie av eventuelle egnede kommunale lokaler. Det kan lese mer om livssynsåpen seremoni på: www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/kud/tema-og-redaksjonelt-innhold/redaksjonelle-artikler/2012/livssynsaapen_seremoni_ved_gravferd/id691474/

Velger man å ikke anvende gravferdsbyrå, må man uansett hvilken religion man tilhører selv kontakte Kirkelig fellesråd (for Oslo er det Gravferdsetaten), som forvalter gravlundene på vegne av fellesskapet. Dersom avdøde ikke hadde etterlatte, eller de etterlatte av en eller annen grunn ikke ønsker å sørge for gravferden, er det kommunen der avdøde bodde eller hadde sin siste bopelsadresse, som plikter å gjøre det.

Som byrå tilknyttet Virke Gravferd skal man blant annet kunne bistå med:

• Anskaffelse av kiste og utstyr
• Stell av den døde
• Transport av kisten
• Fastsetting av tider for båreoverføring og gravferd i samarbeid med de etterlatte, den som skal forrette og eventuelt kirkevergen
• Kontakt med prest/taler, musikere, sangere, de ansvarlige for gravlund/kirkegård og andre involverte
• Nødvendige papirer til tingretten, politiet, lokalt NAV-kontor etc.
• Blomster
• Trykking av salmeprogram og takkekort
• Annonsering i avisen
• Minnesamvær
• Tilrettelegging for nedsetting av urne
• Forsendelse av båren i inn- og utland
• Behjelpelig med søknader. For eksempel søknad om behovsprøvd gravferdsstønad og transportrefusjon fra NAV.
• Nytt gravmonument eller sørge for inskripsjon på eksisterende gravmonument, midlertidig trekors eller annet gravtegn på graven
• Flere gravferdsbyråer har i dag spesialisert seg på gravferds-skikker innen ulike religioner. Mer informasjon om dette kan man finne på gravferdsbyråenes egne nettsider.

Gravferdsbyråene plikter uoppfordret å tilby en generell prisliste og et skriftlig prisoverslag før endelig bestilling av en gravferd. Regningen fra et gravferdsbyrå skal være godt spesifisert og består som hovedregel av:

• Byråets egne tjenester og varer – som kiste, utstyr, transport, byråets honorarer og administrasjonskostnader
• Utlegg til blomster, annonser, solosang, musikk, minnesamvær etc.
• Kommunale avgifter
• Merverdiavgift

Hvis man i ettertid ikke er fornøyd med gravferden, byråets service eller oppgjør for ytelsen, kan man ta kontakt med byrået og drøfte spørsmålene. Blir man ikke enige, kan man klage forholdet inn for Klagenemnda for gravferdstjenester der Forbrukerrådet også er representert.

Mer informasjon om gravferdsbyråenes arbeid finnes på byråenes egne sider, samt på nettsiden til Virke Gravferd.

Å se den døde en siste gang er viktig for mange i deres sorgprosess. Dette gjelder også for barn. Se mer om dette i kapitel 1.6. Et kortere nærvær med den døde (syning) kan avtales med sykehuset, institusjonen eller gravferdsbyrået. Gjennom dette vil en kunne få med seg et viktig bidrag til den videre sorgprosessen.

Personer som ønsker å avstå fra å se den avdøde må selvsagt få full respekt for dette.

Det er derfor viktig å bruke tid sammen med barna, lytte til dem og snakke med dem. Fantasien kan være vanskeligere å forholde seg til enn realiteten. Barna bør få ta del i det de selv ønsker, for eksempel å se den døde i kisten og å være med i begravelsen eller bisettelsen. Likeså delta i planleggingen av gravferden. Dersom yngre barn ønsker å se den døde, bør de voksne vurdere å la dem få lov. Barna må ikke utelukkes fra sorgen.

Barn har ofte en evne til å gå ut og inn av sorgen, og kan ofte veksle mellom det å gråte og det å involvere seg i lek. Enkelte tror at barn ikke er modne nok til å oppfatte det som har hendt, eller at det ikke har gjort noe dypt inntrykk på dem. Dette er ikke riktig. Det er viktig at også barn får snakke om sine tanker og følelser, og at de inkluderes i sorgen. De fleste barn reagerer negativt på å bli holdt utenfor, for eksempel ved gravferden. Mange barn ønsker å benytte tegninger i sin bearbeidelse av sorgen, og i samtale med den som skal lede sermonien. Det kan være en god opplevelse for barn å legge noe i kisten til avdøde. Dette kan være noe de selv har laget, tegnet eller skrevet, blomster de har plukket, eller en gjenstand som betyr noe i barnets forhold til den døde.

For barn som mister en forelder eller annen nærstående, vil det kunne være naturlig å snakke med venner om dette. Det vil også kunne være ønskelig for barnet å prate med voksne personer de føler seg trygge på. Dette kan i tillegg til egen familie og andre nærstående for eksempel være lærere eller barnehageansatte. Helsestasjon og skolehelsetjenesten skal være tilgjengelig for barn og ungdom som opplever sorg og krise. Helsestasjon er en samarbeidspart inn mot skolen og kan bistå med oppfølgingsamtaler. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en veileder som kan være et hjelpemiddel for skoleansatte og foreldre som skal snakke med barn som opplever dødsfall.

Utdanningsdirektoratet har også utarbeidet en veileder for håndtering av kriser og sorg i barnehagen. Denne kan være et godt hjelpemiddel også for de som har barn som etterlatte. Les veilederen her.

Gravstedet kan være en festegrav, frigrav eller familiegrav.

Utgangspunktet er at alle har krav på en frigrav de første 20 årene, deretter kan man feste (leie) den. Retten til frigrav gjelder kun i den kommunen der avdøde hadde sin bopelsadresse ved dødsfallet. Dødfødte barn har rett til frigrav i kommunen der moren har sin bopel.

Det er Kirkelig fellesråd som har ansvaret for å forvalte kommunens gravplasser på vegne av fellesskapet. Kirkelig fellesråd kan gi tillatelse til at også personer uten bopel i kommunen gravlegges på gravplassen i kommunen. Kommunen kan da kreve dekning av kostnadene ved gravferden og avgift som ved feste av grav.

Et feste er en avtale mellom Kirkelig fellesråd og den som ønsker å feste gravstedet. Festegrav kan leies for 20 år med mulighet til fornyelse av festekontrakten. Festeavgift er da leien festeren betaler for gravstedet/gravstedene han eller hun har ansvaret for. Festede graver som blir gjenbrukt og graver som er festet av gjenlevende ektefelle faller utenfor retten til fri kommunal grav de første 20 årene. Festegrav vil være aktuelt når man ikke har rett til frigrav i kommunen der man ønsker gravplass eller man ønsker å beholde gravplassen etter at perioden for frigrav på 20 år er over.

Hvis familiegrav benyttes, graveres navnet vanligvis på det eksisterende monumentet. Reglene for familiegrav kan variere noe fra kommune til kommune. For utfyllende opplysninger må man sjekke vedtektene for den aktuelle gravlunden.

Ytterligere informasjon om regler for gravlegging finner du i gravferdsloven.

Den som sørger for gravferden må fylle ut skjema med begjæring om gravlegging. Begjæringen sendes til Kirkelig fellesråd. Benytter man et gravferdsbyrå eller får bistand fra andre tros- eller livssynssamfunn, vil de kunne bistå med utfylling av begjæringen. Se skjema for begjæring om gravlegging og kremasjon her.

En slik erklæring skal være skriftlig, underskrevet og datert. Hvis det ikke finnes noen erklæring, kan man likevel kremere den avdøde, med mindre det er kjent at dette var i strid med den avdødes religiøse overbevisning eller avdødes ønske om form for gravferd.

Kremasjon skal skje i godkjent krematorium og senest 10 virkedager etter dødsfallet. Dersom avdøde har blitt kremert, skal gravlegging skje senest 6 måneder etter dødsfallet. Kirkelig fellesråd kan forlenge fristen for kremasjon og gravlegging etter kremasjon dersom det foreligger tungtveiende grunner for det. For nærmere regler om dette, må Kirkelig fellesråd kontaktes.

Den som sørger for gravferden må fremsette skjema med begjæring om kremasjon. Begjæringen sendes til Kirkelig fellesråd. Benytter man et gravferdsbyrå eller får bistand fra andre tros- eller livssynssamfunn, vil de bistå med utfylling og fremsetting av begjæringen.

Se skjema for begjæring om gravlegging og kremasjon her.

Ved askespredning kan man ikke kreve kirkens medvirkning, og heller ikke navnetrekk på en eventuell familiegravsten.

Askespredning kan skje på havet eller i fjorder med havforbindelse, eller i skog og fjell i rimelig avstand til bebyggelse. Søknad om askespredning sendes til fylkesmannen i det fylket der asken ønskes spredd. Nøyaktig stedsanvigelse er nødvendig. All asken skal spres på valgt sted.

Se søknadsskjema for askespredning her.

Legeerklæringen inneholder avdødes personalia (navn, personnummer m.v.), opplysning om tid og sted for dødsfallet, om spesielle omstendigheter ved dødsfallet og antatt dødsårsak.

Hovedformålet med legeerklæringen er å bekrefte overfor tingretten at dødsfallet har funnet sted, slik at eventuelt skifte kan skje. Legen som foretok syningen av den avdøde plikter å sende legeerklæringen direkte til tingrett, evt. lensmannen, der dødsfallet fant sted. Ved kremasjon og/eller dersom den avdøde skal føres ut av landet, må legeerklæring om dødsfallet forelegges politiet før tillatelse blir gitt. Legen må bekrefte at det ikke foreligger mistanke om at døden er forvoldt ved en straffbar handling. Dersom det foreligger mistanke om unaturlig død (drap, selvdrap, ulykke, arbeidsulykke, medisisnske feil, plutselig uventet død av ukjent årsak eller lignende) har den legen som har hatt med dødsfallet å gjøre, plikt til straks å melde dødsfallet muntlig til politiet. En kopi av legeerklæringen om dødsfallet skal ettersendes. Ved et unaturlig dødsfall kan det, på begjæring fra påtalemyndighetene, utføres en rettsmedisinsk obduksjon (også omtalt som sakkyndig likundersøkelse). Den rettsmedisinske obduksjonen vil da være et ledd i politiets etterforskning av det som framstår som et unaturlig dødsfall.

Legeerklæring er nødvendig blant annet for å få utstedt skifteattest eller uskifteattest.

Dødsfallet skal meldes til tingretten i det distriktet der dødsfallet har skjedd, eventuelt til lensmannen (i Oslo skal det meldes til Oslo Byfogdembete). Benyttes gravferdsbyrå, vil de som regel sende meldingen på vegne av de etterlatte. Som etterlatte kan du også melde fra om dødsfallet selv direkte til tingretten. Etterlatte må da innhente legeeklæring fra legen på dødsstedet. Ved melding om dødsfallet skal det blant annet oppgis personopplysninger om avdøde og eventuelle arvinger. Melding om dødsfallet skal sendes innen 60 dager etter dødsfallet.

Tingretten gir folkeregisteret og NAV beskjed om dødsfallet.

Hvis man er usikker på om avdøde etterlot seg tilstrekkelige midler til å dekke gravferdsutgiftene, kan tingretten utstede en formuesfullmakt slik at den som er ansvarlig for gravferden kan få innsyn i boet. Forutsetningen for at tingretten kan gi en slik fullmakt er at dødsfallet er registrert.

Har man ikke en reiseforsikring som dekker hjemtransport, kan økonomiske grunner noen ganger tale for å foreta kremasjon i utlandet og siden få urnen sendt hjem til Norge. Hver og en må finne ut hva dette innebærer for en selv, og undersøke muligheter, formalia og kostnader i utgangsland og inngangsland. Kontakt et gravferdsbyrå eller offentlig myndighet v/Utenriksdepartementet eller politi. SOS International vil også kunne bistå i slike tilfeller.

Hvis det er tegnet reiseforsikring som inkluderer hjemtransport, vil hjemsendelsen av den avdøde normalt bli dekket.

Vær også oppmerksom på at både lovgivning og lokale skikker for behandling av den avdøde kan avvike sterkt fra norske forhold. Det er for eksempel ikke uvanlig med krav om at den avdøde skal balsameres før hjemsendelse. Dersom den avdøde blir transportert i kiste fra utlandet, er det som regel nødvendig å bytte kiste i henhold til norske krav når denne er ankommet til Norge.